Vi skal dø en naturlig død, av sykdom, ulykke eller drap. Vi skal stifte familie. Vi skal samle en stor gjeng til 40 års dagen vår. Vi skal ikke utfordre oss og vi skal heller ikke utsette oss for noe som helst form for fare. Vi skal være sunn og frisk. Vi skal være vel etablerte.

I et nyhetsinnlegg på facebook hvor de forteller om ulykken hvor en fallskjermhopper styrtet og døde, begynte jeg å tenke. For en av de første gangene i mitt liv tok jeg del i diskusjonen og skrev utfyllende om min mening. Kommentarer som «toskeskap», «trist å leve med livet som innsats» og lignende poppet opp omtrent som fyrverkeri. Jeg tok meg tiden til å gi min personlige mening som lyder «Utrolig trist. Men også trist å se hvor denne sporten nå skal bli nedsnakket. Det er en risiko du tar når du står opp om morgenen, og når du legger deg. Du gjør en stor risiko når du krysser veien, når du puster inn luft, når du spiser ditt og datt. ALT idag er farlig. Man kan like gjerne dø på fotballbanen. Han her døde når han gjorde noe av det kjekkeste han visste.»

Diskusjonen utviklet seg såklart, og om du vil lese innlegget finner du det HER. Hvorfor skal det være gitt at man enten dør en naturlig død, av sykdom eller i en ulykke/drap? Hvorfor er det ikke, misforstå meg rett, greit å dø når man har det KJEKT?

Jeg og Tina snakket om dette for ikke altfor lenge siden. Hvordan reaksjonene på at hun ville bade fritt med haier på Hawaii var så sinnsykt å tenke. Det var liksom helt feil, det.

Personlig ønsker jeg heller å dø, når jeg har det kjekt (nei jeg ønsker ikke å dø neste gang jeg har det kjekt), fremfor å dø under sykdom eller i en ulykke. En naturlig død kan jeg si meg ganske så fornøyd med. Men hvorfor skal måten vi dør på, være så trangsynt, og enten riktig eller feil?

Nei. La oss heller fokusere mer på oss selv, istedenfor å bruke så ufattelig mye tid og energi på å finne alle andres feil, om det gjelder utseende, væremåte eller hobbyer. La andre få utfordre seg selv og sine grenser. La dem tøye strikken, i håp om at den ikke ryker. Jeg er klar for et liv fylt med utfordringer, sjanser og opplevelser. Som Paul Walker, bilentusiasten fra Fast and Furious filmene en gang sa «If one day speed kills me, don’t cry, because I was smiling»